- Hvem vil ta med et glass vann i alderdommen? - Barnet vil ta med!
Bare de som sier det, tror ikke at det å hjelpe foreldre ikke er en obligatorisk funksjon av barn.
Vi føder barn ikke for personlig vinning, men for kjærlighet, på vår anmodning, uten å spørre eller være interessert i den fremtidige personens mening. Og å kreve noe fra dem senere er ikke bare meningsløst, men også meningsløst.
Jeg forklarer hvorfor.
Å ha en baby er en naturlig prosess.
Ingen grunn til å kreve takknemlighet fra ham for dette. Kvinner føder overalt. Ingen av dem er unike. Hvert barn skal forstå at det er naturlig å føde og føde et barn.
Men det er bare tullete å bebreide babyen med at "jeg tok deg ut, ikke sov om natten, var underernært".
Dette er det tradisjonelle ansvaret til hver mor, og vi alle gjennomgår dette.
Nære familieforhold er langt og vanskelig arbeid
Du skal ikke tro at et barn bare fordi han ble født i familien din, allerede vil være knyttet til henne. Forholdet mellom pårørende påvirkes av forskjellige faktorer, i stor grad underlagt oss.
For eksempel er følgende viktig:
- Oppdra et barn;
- Krav til foreldre;
- Mangel eller tilstedeværelse av oppmuntring og oppmerksomhet;
- Forholdet mellom foreldrene selv;
- Påvirkning fra andre pårørende.
For at familieforhold skal være i nærheten, må du bruke mye tid på å bygge dem. Kjør på fellesturer, ta beslutninger på møter, feire høytider sammen, glede deg over hverandres suksesser.
I mangel av nære relasjoner, bør man ikke forvente at barnet i fremtiden vil være varmt mot foreldrene.
Foreldrenes drømmer tilhører bare foreldre
En vanlig misforståelse hos mange foreldre er at barn absolutt vil oppnå det de ikke kunne. På denne måten far eller mor bare flytter drømmene sine til sin egen babybevisst forventer suksess.
Noen ganger tenker vi ikke på hva barnet selv vil, enten han liker eller ikke den aktiviteten de prøver å påføre ham.
Etter å ha blitt født blir barnet et individ som med oppveksten har sine egne drømmer og ønsker. Forsøk på å pålegge ham sin egen livssyn kan bli en skandale.
Det må vi forstå et barn er ikke pålagt å bringe fantasiene våre til live. At vi ga ham akkurat dette livet, er utelukkende vår beslutning. I fremtiden må han ta beslutninger selv.
Når et barn blir sentrum av livet
Mange problemer venter barn (inkludert i voksen alder) med mangel på foreldrenes oppmerksomhet. Imidlertid er mange tause i det hyperbeskyttelse er også årsaken til et stort antall komplekser og vanskeligheter.
Mødre som gir all sin tid til et barn, fikset på ham og oppveksten, prøver noen ganger for hardt. Og denne overformynderiet kan vare til voksen alder eller alderdom.
Hvordan reagerer barn på dette?
De mangler luft, frihet. Barn som blir utsatt for overformynderi prøver å bryte det frie livet, men gjør det ikke. Og hvorfor? Fordi de føler seg skyldige.
Selv var jeg barn med forvaring, og jeg vet godt hvor mange problemer og ulemper dette medfører fremover. Du synes synd på innsatsen din mor har brukt på deg, du føler deg alltid skyldig i alle synder, og du kan ikke bygge ditt eget liv.
Det er mulig å bryte ut av hyperforvaring, men det er en veldig kompleks og lang prosess som koster mange moralske styrker og lenge arbeid med en psykoterapeut.
Som et resultat: hyperbeskyttede barn føler ikke takknemlighet overfor foreldrene, bare skyld og smerter.
Det vi foreldre må huske når de bestemmer oss for å få barn:
- Barn skylder ikke og skylder oss ikke noe;
- Det er nødvendig å gi barn mer frihet og valg;
- La dem lære av sine feil;
- De trenger å bli utdannet som uavhengige og frie personligheter;
- Det er ikke nødvendig å kreve noe fra barn i fremtiden.
Hver av deres beslutninger om å hjelpe oss eller ikke skal være bevisste og ikke påtvunget av foreldrenes krav. Hvis de nekter - så er det, er vår oppvekst skylden for dette.
Kjærligheten vår legger noen ganger mer press på barnet enn at et ønske om å være nærmere.
Er du enig i min mening?
(Ingen vurderinger ennå)
Laster inn ...
